Search

Hvorfor skyr vi heksene? - Svar til D2 magasin

Updated: Oct 2



Den 18. september ble det publisert et reportasje i D2 magasin om den moderne heksekunsten, der jeg og tre andre kvinner som på en eller annen måte identifiserer seg som hekser ble intervjuet. Da fokus om meg og de andre kvinnene i saken ble pålagt aspekter fra vår livsstil, der reportasjen i stor grad fremstilte den moderne heksekunsten som en kommersiell livsstilstrend, får jeg behov for å utdype hva det å være heks virkelig betyr for meg og veldig mange andre kvinner.


Jeg har kalt meg for heks i snart 20 år, basert på mitt praktiserende av en naturtro inspirert av europeisk førkristen tradisjon. Min spirituelle praksis er noe som leder meg i mine livsvalg, gir meg kraft og klarhet, og har til stort del formet også min profesjonelle praksis. Jeg jobber som rådgiver i kvinnehelse, med et spesifikt fokus på fertilitet og menssyklusen. Jeg holder også seremonier og workshops der jeg hjelper særlig kvinner å komme i kontakt med naturen, sine kropper og med sitt dype indre selv.


La oss først se nærmere på hva en “heks” er. Vise kvinner har eksistert i alle naturfolks kulturer. De er de kloke konene som jobber med helbredelse, og som anses besitte en evne til å kommunisere med forfedre, naturkrefter og kosmiske krefter. De går under mange navn. Ordet “heks” som vi bruker i Norge, tros komme fra det tyske ordet “hagazussa” - hvilket har en betydning i stil med “hun som sitter på/ved hekken”, hekken i denne benevnelsen betyr grensen der den ville naturen møter det kultiverte landskapet - men kan også tolkes bety hun som sitter på grensen mellom verdenene, mellom det kjente og det ukjente. I den gamle norrøne kulturen ble kvinner med magiske evner kalt for “völva” (“volve” på moderne norsk). Hun hadde høy status som åndelig leder, og var i mytologien tett tilknyttet nornene - de kloke konene, også kjent som skjebnegudinnene - som sitter ved verdens treets røtter og vever skjebnen for menneskeheten. I noen kilder brukes ordet volve og norne om hverandre. Deres “heksekunst” var en helt vesentlig del av den norrøne, hedenske religionsutøvelsen. Selv etter kristendommens inntog i Norden hadde volver en høy status - dette kommer blant annet til syne i sagalitteraturen, som ble skrevet ned i tidlig middelalder av kristne menn, men som allikevel portretterer volver med stor grad av respekt - det blir ofte poengtert at de hadde rett i sine spådommer.


Vi glemmer ofte at vi i Norden også en gang vært et naturfolk. At vi, akkurat som for eksempel den samiske urbefolkningen og den amerikanske urbefolkningen en gang har besittet en eldgammel visdomstradisjon og en dyp tilknytning til naturen. Og akkurat som hos alle disse urbefolkinger, ble denne visdomstradisjonen bevisst og voldelig utryddet - blant annet gjennom heksebrenningene som pågikk i 300 år, mellom 1450-1750. Heksenes spirituelle tilnærming og kunnskap var en del av den visdomstradisjonen som ble forsøkt utryddet.


I reportasjen sier historiker Rune Blix Hagen om det voksende interesse for heksekunst at “uro og usikkerhet skaper grobunn for magiske og fortryllende fortellinger. Det blir en slags virkelighetsflukt (...)”, og psykolog Peder Kjøs sier om heksenes seremonier at det er “stort sett ufarlig - en slags selskapslek (...)”. Jeg vil at vi tar et øyeblikk her, og forestiller oss at de ordene ble sagt om den samiske eller amerikanske urfolkskulturen. Eller om en kristen nattverd, for den saks skyld. Det ville neppe tatt seg gjennom en politisk korrekt redaksjonell korrektur, ikke sant? Når man omtaler moderne religionsutøvelse i vår tid, enten det er kristendom, islam eller andre religiøse og spirituelle retninger, er det sjeldent akseptabelt å beskrive disse handlingene og trosretningene som “virkelighetsflukt” eller “selskapsleker”. Uansett hva man personlig måtte mene om religionsutøvelse, sier det seg selv at å omtale dem slik i offentlig sammenheng vil virke svært respektløst på mennesker som tar sin religion på alvor og som finner sin dypeste spirituelle mening i sin tro og sin praksis. Så hvorfor er det akseptabelt å si slike ting om heksekunst, som dessuten er en del av vår egen spirituelle arv og historie?


I Mari Boines fantastiske fortellerforestilling “Under nordlige stjerner”, som hun holdt sammen med religionshistoriker Brita Pollan for et par år siden, forteller hun om hvordan samene ble så hjernevasket til å tro at de var djevelens folk, at de begynte å se ned på og til og med frykte sine egne spirituelle røtter. Og at denne innlærte selvforakten er noe som hos mange sitter i den dag idag. Jeg tror at akkurat det samme er sant når det gjelder andre skandinaveres forhold til vår urgamle, hedenske arv. Jeg tror at heksebrenningene og annen spirituell forfølgelse av de førkristne europeiske kulturene skapte sår i oss som vi fortsatt er i ferd med å lege - og at vårt forhold til moderne heksekunst er en reaksjon på det.


Akkurat som mange andre urfolk som fått tradisjonen sin utryddet, går de som praktiserer gamle, førkristne, europeiske, spirituelle tradisjoner gjennom en type spirituelt, arkeologisk arbeid. Vi samler fragmenter av vår egen, kulturelle, spirituelle arv - søker blant fragmenter av bevart visdomstradisjon. Hva vi finner er veldig begrenset, så i tillegg må vi lytte til naturen, til hverandre, til lærer fra nærliggende visdomstradisjoner som generøst deler av sin kunnskap, og til vår egen indre følelse av kobling til noe som er større enn oss selv - for å gjenskape en spiritualitet der vi står dypt rotet i vår egen arv og i naturen som vi er en del av. Det kan fra utsiden se mindre autentisk ut en hva vi ser andre urfolk praktiserer, fordi vi har mistet så mye og har så få opprinnelige tradisjoner igjen - men det holder ingen mindre vekt eller mening for de som praktiserer det.


I tillegg er det mye som tyder på at kvinner hadde en viktig rolle i den norrøne kulturen og i de gamle, førkristne europeiske kulturene, både spirituelt og materielt. Dette speiles for eksempel i at volvene ofte ble begravet sammen med store rikdommer og hederstegn på sin religiøse status. Mytologi og sagalitteratur forteller også at volvene var vært viktige spirituelle ledere i det norrøne samfunnet. Silvia Frederici skriver i sin bok “Caliban and the Witch” om heksebrenningenes rolle i å underminere kvinnens rolle i samfunnet. Hun sier at en del av motivasjonen til dette var at kvinner ofte hadde lederroller i de opprør blant europeiske innbyggere som faktisk var utbredte i middelalderen. Opprørene var ofte en reaksjon på de jordran som pågikk, der tidligere allment land ble tatt over av adelsmenn, kirke og stat. Akkurat som urfolks land senere ble tatt over (og fortsatt blir tatt over) i for eksempel Sápmi, Amerika, Afrika og Sør Amerika.


Som erstatning for den naturtro kulturen der kvinners lederskap har hatt en viktig rolle, kom en middelalderens kristne tro, der kvinnens rolle var nærmest ikke-eksisterende eller i beste fall annenrangs. Kvinner ble utelukket som ledere og i mange tilfeller ble deres tilgang på kirkerommet begrenset. Dette var i stor grad grunnet i at de ble sett på som urene på grunn av sin menstruasjon, et syn på kvinnekroppen som ble etablert både gjennom det gamle testamentet og av Aristoteles - som fortalt blant annet i Janice Delaneys bok “The Curse: a Cultural History of Menstruation”. Dette kan settes i kontrast til en førkristen tro der kvinnens kropp, fertilitet og rolle i samfunnet blitt hyllet som noe viktig og hellig - noe som blir beskrevet blant annet i kulturhistoriker Riane Eislers klassiske bok “The Chalice and the Blade”.


Selv om kirken i dag ikke kan sammenlignes med kirken i middelalderen, og majoriteten av prester har gode verdier basert på likestilling og kjærlighet mellom alle mennesker, så er det kanskje ikke så underlig at noen kvinner føler seg fremmedgjorte i en religiøs institusjon med den arven den har, og derved søker etter spirituelle røtter der kvinnens rolle har fått plass i alle sine aspekter. Derfor kan de moderne heksene - akkurat som reportasjen i D2 peker på - delvis beskrives som en kvinnebevegelse. Her vil jeg komme tilbake til at to mannlige “eksperter” utenfor bevegelsen ble tilspurt til å analysere motivasjonen til tre kvinnelige utøvere, og siden bli sitert i utsagnet om “virkelighetsflukt” og “en i stort sett ufarlig selskapslek”. For i hvilket annet sammenheng 2020 ville det bli sett som en journalistisk korrekt måte å undersøke en kvinnebevegelse?


D2 skriver at psykolog Peder Kjøs “mener det er vårt individualistiske samfunn som har skylden for heksens comeback, - Det er et slags individorientert system, i motsetning til for eksempel organisert religion. Man vender seg innover, ser på seg selv, fremfor å se på Gud”. Jeg mener at dette synet uttrykker en stor uvitenhet om hva en naturtro innebærer. Når vi taler med mennesker med en bevart visdomstradisjon som urfolk, forteller de at kjernen i deres naturtro handler om å skape en relasjon til alt levende. Dette er den ledende prinsippen i all naturtro - heksekunst og vår egen førkristen tradisjon inkludert. Å skjønne vår rolle i det større økosystemet - både i naturen, i kosmos, og det som ligger bortom det øynene kan se eller forstå. Jeg ville si at det er det motsatte til individualisme. Heksekunst og annen naturtro er bygget rundt ønsket om å opprettholde balansen mellom mennesker og alt annet levende. Kanskje er derved denne “ufarlige selskapslek” og “virkelighetsflukt”, akkurat hva vårt samfunn trenger aller mest.



Siri Kalla - heks, dypøkolog og helserådgiver


Med innspill fra Maria Kvilhaug - forfatter og religionshistoriker med ekspertise innen norrøne kultur

1,419 views

© 2020 by Siri Kalla.
 

  • Instagram
  • Facebook Clean
  • LinkedIn